av Denne var så bra at jeg måtte låne den, hvem som har skrevet den vet jeg ikke. En ting er sikkert og det er at den passer på oss alle.
Jeg kjenner meg altfor godt igjen og har begynt å lære meg å leve NÅ, ikke engang i fremtiden:
Dagen har knapt startet og klokka er allerede ti om kvelden.
Mandagen har nettopp startet og det er allerede onsdag.
… og måneden er allerede over.
… og året er nesten over.
… og allerede 40, 50 eller 60 år av livene våre har gått.
… og vi innser at vi har mistet foreldrene, vennene våre,
og vi skjønner at det er for sent å gå tilbake …
Så … La oss prøve, til tross for alt, å glede oss over tiden vi har igjen.
La oss fortsette å lete etter aktiviteter som vi liker …
La oss legge litt farge i det grå …
La oss smile til de små tingene i livet som legger seg som balsam i hjertene våre.
Og tross alt, må vi fortsette å nyte den tiden vi har igjen. La oss prøve å eliminere det som heter «etterpå»…
Jeg gjør det etterpå…
Jeg vil si det etterpå…
Jeg skal tenke på det etterpå …
Vi utsetter alt til senere, som om «etterpå» er noe vi eier.
For det vi ikke forstår er at:
Etterpå blir kaffen kald …
etterpå endres prioriteringer …
Etterpå er sjarmen ødelagt …
etterpå er helsen dårlig …
Etterpå er barna voksne …
Etterpå blir foreldrene gamle …
Etterpå glemmes løftene …
etterpå blir dagen til natt…
etterpå slutter livet …
Og da er det ofte for sent….
Så … La oss ikke utsette noe til senere …
Fordi vi utsetter alt kan vi miste de beste øyeblikkene,
de beste opplevelsene,
bestevenner,
den beste familien …
Dagen er i dag … Øyeblikket er nå …🧡
Vi er ikke lenger i en alder der vi har råd til å utsette det som må gjøres med en gang.
Tenk nøye over dette…
eller kanskje du utsetter det igjen … ′ ′ til senere «…
Og plutselig er det for sent ….
Carpe Diem ☀️🌿
Klem Jannike
