av Jeg er et troll på mange måter og ikke farlig! Dette er trollenes historie: I vikingtiden dukket det første trollet opp i Norden, og troen på at skoger og uveisomme fjell var befolket av onde vesener holdt seg i århundrer. Til og med lovgivningen hadde paragrafer rettet mot troll.
Solen hadde ennå ikke tittet frem bak de grå fjellene da bonden Snorre forlot den avsidesliggende gården sin nordvest på Island. Denne lørdagen på begynnelsen av 1200-tallet bega han seg som så mange ganger før ut på den ett døgn lange vandringen for å komme til gudstjeneste i kirken.
Men med ett ble morgenidyllen brutt, da han plutselig ble veltet over ende av en rasende trollkjerring. Hun beit og slo så han knapt klarte å parere med stokken sin. Trollkjerringa hadde avskåret ham på kirkeveien før, og denne gangen tok Snorre ingen sjanser.
Han løp det han kunne med den hissige kjerringa i hælene. Da de var kommet et stykke på fjellet, mistet han all fornemmelse for tid.
Under den utmattende flukten ble Snorre så sliten at han ikke lenger klarte å holde henne på avstand. Han kjente hvordan trollkjerringas kalde klør boret seg inn i trøya hans, og med et voldsomt rykk dro hun ham bakover, klar til å levere nådestøtet.
Akkurat idet han mistet fotfestet, ropte Snorre i desperasjon på den sterkeste mannen han kjente – biskop Gudmund av Hólar. På et blunk ble alt lyst rundt ham, og trollkjerringa var som sunket i jorden.
Slik avslører du et troll
Ifølge overtroen og gamle nordiske skrifter har troll flere skjulte kjennetegn. Hvis du ser dem, står du foran et troll.
- Sjekk størrelsen Som regel er troll større enn mennesker – men i visse tilfeller kan de også være vesentlig mindre. Møter du noen med unaturlig kroppshøyde, bør du se nærmere etter.
- Grove trekk og stor nese Troll har grovere ansiktstrekk enn mennesker, lengre nese og god luktesans slik at de faktisk kan kjenne kristenfolk på lukta. Hører du noen si «Jeg lukter kristenmannsblod», bør du bli mistenksom.
- Ekstra kroppsdeler Hvis du møter noen som prøver å skjule at han eller hun har hale, dreier det seg sannsynligvis om et troll. Et enda sikrere tegn får du hvis vedkommende har mer enn ett hode.
- Frykt for kirkeklokker Ekte troll unngår kors og lyden av kirkeklokker, og i dagslys risikerer de å bli forvandlet til stein. Vær derfor oppmerksom på om folk går i kirken eller holder seg innendørs hele sommeren.
- Finn et troll Hvis du ikke kjenner et troll, men har lyst til å se et, er det ifølge den finske folkloristen Lauri Honko gode muligheter. Det gjelder å koble ut vanlig fornuft. Når du er stresset, beruset, redd eller trett, er det lettere å «se» overnaturlige vesen, for eksempel i skyggene fra trær og knauser.
Dikter avverget døden
Når samtidens skandinaver hørte historien om bonden Snorre, omtalt i sagaen om biskop Gudmund, ble de mest forbløffet over det kraftige lyset på himmelen som reddet ham på mirakuløst vis. Trollkjerringa gjorde derimot ikke noe større inntrykk på tilhørerne, for troll var de vant med på denne tiden.
Akkurat som folk i dag forestiller seg at det fins liv på andre planeter, var de gamle skandinavene ikke i tvil om at det vrimlet av troll med onde hensikter i de uutforskede skogene og fjellene.
Rundt år 1200 sammenfattet en skald på Orknøyene den vanlige holdningen til uvesenet: «Det er ikke mye som er verre enn troll».
Siden vikingtiden hadde Norden vært plaget av dem. Det første viste seg for menneskene på 800-tallet, da den norske skalden Brage den gamle forskrekket måtte stanse kjerra si i en mørk skog, fordi en trollkvinne sperret veien. Hun er nevnt i Den yngre Edda, nedskrevet på 1200-tallet, og omtales som en strid og velformulert trollkjerring som utfordret Brage til en tvekamp på vers.
Skalden tok alle sine verbale talenter i bruk før han til slutt vant over trollet og kunne kjøre videre gjennom skogen. Selv om historien ikke røper noe om utseendet hennes, tegner den likevel et klart bilde av et vesen som lever utenfor menneskenes samfunn.
De første trollene opptrådte i mange størrelser og varianter – og hadde ikke mye annet felles enn sitt innbitte hat til sivilisasjonen. Det ser i tillegg ut til at størstedelen var kvinnelige.
Landnåmsboken, som beskriver vikingenes kolonisering av Island etter år 870, nevner imidlertid en vaskeekte trollkar. I en av bokens historier må bonden Einar flykte fra naboen sin etter å ha beskyldt nabokona for hekseri.
Mens den fornærmede naboen jaget Einar langs kysten av halvøya Snæfellsnes, passerte de et gigantisk troll som satt på de to Lóndrangar-klippene og plasket med beina i brenningen. Trollet fremsa et vers om alle skipene det «hadde gjort våte».
De to klippene er henholdsvis 61 og 75 meter høye, og det sier noe om trollets uvanlige størrelse, som det særlig brukte til å gjøre livet surt for Islands sjøfarende.
Kristus var den store fienden
Selv ikke innføringen av kristendommen i Norden kunne skremme vekk trollene – eller fjerne grunnlaget for overtroen som befolkningens frykt var basert på. Trollene hadde nemlig funnet en ny felles fiende i Kvitekrist og hans døpte tilhengere, og gikk systematisk etter både de kristne og kirkene de bygde.
Kong Olav Tryggvason, som var sentral i kristningen av Norge og som grunnla Trondheim i 997, måtte passe seg for både levende utfordrere til makten og for troll. En gang han var på reise nedover norskekysten for å inspisere riket sitt, kom det kongen og hans menn for øre at en trollbande hadde gjort et område ubeboelig for mennesker.
Om natten, da langskipet lå for anker, snek to mann seg i land for å spionere på noen troll som hadde tent bål ved en huleinngang. Her satt de og snakket om hvordan den kristne guden holdt hånden over den forbannede kong Olav, slik at de ikke fikk drept ham.
Enda mer nærliggende var trolltrusselen for den neste Olav i kongerekken, den som virkelig har fått æren for å kristne landet. Ifølge et sagn ville Olav Haraldsson, senere «den hellige», bygge seg en kirke på kongsgården sin på Avaldsnes i Rogaland. Det måtte gå fort, men det var travelt å reise rundt i landet og kristne folket, så for å få fortgang i byggingen hyret han et lokalt troll, risen Sigge.
Avtalen var at dersom Sigge ble ferdig innen tidsfristen Olav hadde satt, skulle han få enten sola, månen eller Olavs sjel i lønn. Men risen var kjappere enn Olav hadde regnet med, for troll bygger mye raskere enn folk tror, og da kongen kom tilbake etter et kristningstokt så han at kirken var så godt som ferdig.
Nå var gode råd dyre for Olav. For han kunne verken hente ned sol eller måne, og dermed måtte det bli hans egen sjel. Heldigvis for kongen overhørte han en sang der risens navn – Sigge – ble nevnt. Det ble redningen, for troll har det nemlig med å sprekke dersom de hører navnet sitt bli uttalt.
Trollenes uvilje mot kristne fikk god næring av at de «kunne lukte kristenmannsblod». I takt med at kirken slo rot i Nordens fjerneste avkroker, ble trollene sidestilt med fanden og hans djevler. Når katolikkenes latinske tekster nevnte et monstrum eller en demonum, ble det naturlig for de skandinaviske skriftlærde å oversette ordene med det mest nærliggende – «troll». Slik bidro de til å beholde troll som en virkelig del av folks begrepsverden.
I filmen Trolljegeren fra 2010 skal tre mediestudenter lage en dokumentar om en mystisk fremmed de tror er bjørnejeger, men som jakter på langt større og farligere vesen. Filmen leker med Theodor Kittelsens ikoniske illustrasjoner til folkeeventyrene.© Bilde fra filmen/SF Norge
Troll inn i lovverket
De skremmende vesenene var mer enn bare underholdende grøsserhistorier ved ildstedet i mørke vinterkvelder, noe datidens lovtekster vitner om. Troll ble regnet som en reell trussel mot samfunnsordenen.
De eldste norske kristenlovene fra 1000- og 1100-tallet forbyr det å «sitte ute for å oppvekke troll». Borgartings- loven – med navn etter tingstedet Borg, i dag Sarpsborg – nevner til skrekk og advarsel en kvinne som utøvde hedensk åndemaning. Med mindre en slik «trolsk» kvinne kunne samle nok vitner til å overbevise tinget om sin uskyld, måtte hun straks forlate distriktet. Og hun kunne gjerne ta med seg eiendelene sine, for hun kunne ikke noe for at hun var «et troll».
Den vestnorske Gulatingsloven viser at det også var en alvorlig sak å bli anklaget for å være et troll. Ifølge lovteksten kunne en mann erklæres fredløs hvis han urettmessig krenket en annens ære ved å kalle ham troll, trell eller homofil.
Da Norge fikk sin første landslov, Magnus Lagabøtes landslov, i 1274-76, var det å ta kontakt med troll fremdeles en alvorlig forbrytelse som medførte lovens strengeste straff.
Utenfor allfarvei tok folk loven i egne hender. En islandsk saga beskriver hvordan den historiske personen Finnbogis to sønner – på tre og fem år – ertet en gammel grinebiter. Ifølge folkesnakket var mannen en «hamskifter», som kunne ta form som forskjellige dyr. Da de to barna kalte mannen for et troll, slo han dem i hjel på flekken.
Kvinner ble bortført til mørke huler
For middelalderens skandinaver var det forbundet med fare å bevege seg ut i den ville naturen. Om natten og i ødemarken hersket trollene, og de hadde for vane å bergta mennesker – å bortføre dem til hulene sine i fjellene.
Den danske folkeminneforskeren H.F. Feilberg (1831-1921) regnet seg frem til at to av tre bergtatte i de overleverte trollsagnene var av hunnkjønn.
Unge mødre var særlig utsatt de seks første ukene etter fødselen, for da var de i kirkens øyne urene. Først etter at de seks ukene var gått, kunne kvinnen gjenopptas som fullverdig kirkemedlem.
I perioden mens hun var «uren» var hun offisielt sett ikke en del av den kristne menigheten. Det satte henne utenfor Guds beskyttelse og gjorde det markant enklere for trollene å bortføre henne – ifølge folketroen.
Hvis en mann kom hjem og fant en trekvinne i ektesengen, kunne han regne med at trollene hadde vært på besøk og lagt figuren som betaling for den røvede kona.
Andre ganger forelsket kvinner seg i trollenes rikdommer og ble trollbruder helt frivillig. Et svensk ordspråk lød: «Den som tar troll for gull, sitter igjen med trollet når gullet er borte».
Noe av det som kunne få troll til å gi opp en bortføring, var lyden av kirkeklokker. Fra Norge og Sverige kjenner historikerne til flere eksempler på at folk har slept kirkeklokker ut i naturen for å ringe med dem – mens det i Danmark som regel var en landsbykirke innenfor hørevidde. En bortført kvinne kunne også forsøke å oppholde trollet med snakk. Hvis trollet var ute ved soloppgang, ble det nemlig til stein.
Folketroen sa at de få som kom levende tilbake fra trollenes rike, aldri ble de samme igjen. Tiden gikk saktere der. Selv om den bortførte mente at hun bare hadde vært borte i ganske kort tid, hendte det at familien hennes allerede var død av alderdom.
De forbyttede barna
Men av alle trollenes forbrytelser var den mest fryktede at de skulle bytte ut et nyfødt spedbarn i vuggen med sin egen lille trollunge – en såkalt bytting.
Det kunne være vanskelig for foreldrene å vurdere om de hadde fått en bytting i huset, for som liten lignet den til forveksling et vanlig menneskebarn. Men etter hvert som byttingen ble eldre, avslørte en rekke ting sannheten.
Trollungen var mentalt tilbakestående i forhold til et vanlig menneskebarn, oppførte seg alltid dårlig og hadde en glupsk appetitt. For å bli kvitt byttingen måtte foreldrene behandle ungen så dårlig at trollene fikk medlidenhet med den. Da vendte de tilbake med det riktige barnet for å redde sitt eget.
For å bli kvitt en forbyttet trollunge, feide menneskene dem ut av døren. Da kom trollene og hentet ungen sin tilbake.© Shutterstock
Sannheten kom frem i lyset
«Når det snakkes om trollet, er det aldri langt unna», sa folk i Sverige. I Norden ble troll oppfattet som «det skjulte folk», som skapte kaos og var usynlig. Bare mennesker med såkalt klarsyn kunne se dem.
I dag kan det virke underlig at folk trodde på troll, men i praksis var de en del av en slags folklore. Før 1500-tallet var flertallet av Nordens befolkning analfabeter, som bare kunne forklare verden ut fra erfaring.
Når vandringsfolk gikk seg vill og omkom i fjellene, kvinner fødte vanskapte barn, eller kyr plutselig sluttet å gi melk, var troll en enkel og helt logisk forklaring.
Etter reformasjonen mistet trollene sin innflytelse og ble ufarlige vesener i gamle eventyr. Med 1800-tallets gjenoppdagelse og romantisering av disse fortellingene fikk trollene fornyet popularitet som fortsatt holder seg.
